En himmel full av droner - mødrenes dag

Torsdag var jeg med på «Die-In aksjon» foran den israelske ambassaden. 

Vi samlet oss utenfor Jan Thomas’ gamle salong, ganske treffende der vi sto med teaterblod og forsøkte lage effekter i ansikt og på gamle stoff og lakener. 

To politibetjenter henvendte seg og ville snakke med en ansvarlig. De opplyste om at ekstra beredskap var satt in grunnet aksjonen, det kom ikke til å være mulig å ligge utenfor ambassaden, og heller ikke på fortauet nærmest bygningene. «Vi ville jo helst vært helt inntil ambassadeområdet, men vi følger jo deres instrukser», formidlet kontaktpersonen vår. 

Alle burde sett de typiske aktivistene på sånne aksjoner. Jeg vil gjette at 8 av 10 er damer og, jeg håper jeg ikke fornærmer noen, men generelt ser de ut som de mest uskyldige, kanskje litt nerdete, mest lovlydige menneskene du kunne tenke deg. Mange er mødre, og de forstår ikke at grusomhetene vi bevitner får fortsette. De fatter ikke at det er mulig. 

Vi ruslet bortover pent på rad og rekke og la oss ned på den iskalde bakken der vi skulle ligge musestille i en halv time. Vi har sett droner på alle demonstrasjoner, men nå hang de så lavt, like over hodene våre, føltes det som. Der lå vi musestille, plutselig med en ny forståelse av hva det vil si med en konstant øredøvende summing, en følelse av å bli overvåket, en følelse av å ha gjort noe galt. 

Jeg løp derfra, utslitt som etter en skitur på fjellet; kulde setter alltid sitt preg. Jeg skulle videre til operaen, premieren av Hope Road 56, en hyllest til Bob Marley. Det første som møtte oss var en fargerik graffiti for «ceasefire». Og midt i salen hang en piece der det sto: «Palestine must be free. Africa unite». Begge budskap er like treffende og aktuelle. 

Jeg fikk ny innsikt i hva Bob Marley sto for og hva han ble utsatt for. Glemte meninger og glemt historie. Kampen for Palestina. Og ikke minst, de evige attentatene CIA har stått bak. Slagordene var de samme. Tankene de samme. Kampen den samme. De brutale kreftene som forsøkte slå dem ned, de samme. 

Fra Noam Chomsky, Malcolm X, Martin Luther King, Nelson Mandela og så mange mange fler. Vi har helt glemt hva frihetskjemperne våre sa, mens situasjonen bare har blitt verre. 

Så nå ser vi på «Exit» mens det underliggende budskapet er at disse korrupte, kriminelle finansfolkene trengs, de driver samfunnet vårt fremover. Mens lovlydige, rettferdighetssøkende mødre som skriker at barn alltid skal beskyttes, behandles som om de er en fare for samfunnet. 

Dronene kom også i dag for å henge over hodene på bestemødrene med hjemmestrikkede palestinaluer. 

Takk. Takk til dere, mødrene. Dere som skaper liv og kjemper mot døden mens dere blir mistenkeliggjort. Dere som ikke ber om heder hvis dere blir sett, men ber oss se de usynlige. 

Uten dere hadde det sett glissent ut i alle moralske kriser.